Bedre sent enn aldri...

.... er noe jeg kjenner meg komfortabel med. Ofte. Det kan bli kjipt om jeg tenker sånn på alt jeg gjør. For da hoper det seg opp i tsunamistørrelse. Og kommer og slår til meg i bakhodet uten at jeg rekker å ense det. Eller kommer snikende innpå i høyvannstil etter at jeg har lagt meg. Så, ja, øver meg på å ta tak i ting kjappere, hvertfall de som kan komme til å plage meg eller andre om jeg ikke får ut den berømte.
I dag har vært en slik god dag. Jeg har fått ut mange fingre, noe som resulterte i en ekstrem mestringsfølelse og sekkevis med godt humør. Deilig!

Men - det var ikke derfor dagens overskrift ble bedre sent enn aldri. Etter at gutta er vel i seng, sitter jeg her foran pcen på kjøkkenet og så går det plutselig opp for meg at jeg er voksen.

En sånn helt ekte voksen som mamma og pappa var når jeg var liten. En som jobbet og hadde mye å gjøre. Eller mente kjedelige ting. En som var der for meg, som alltid var på mitt lag. I en alder av 35 er det kanskje litt sent å forstå det. Sitter og hører skotørkeren til storegutts fotballsko  på vaskerommet. Er fornøyd med at jeg kjøpte brød så matpakkene er i boks i  morgen. Og at jeg impregnerte vinterstøvlene til gutta istad.

Det er jo sånt voksne og ansvarsfulle mennesker gjør. Foreldre. Jeg er en forelder. Det er overhodet ikke det at dette har gått meg hus forbi i snart 12 år. Jeg har observert at jeg har vært igjennom et par fødsler, en våkenatt eller fjorten, trassaldre og et par andre utfordringer. Jeg har sett klær gå ut og inn (ikke av seg selv vel og merke) av klesskap fra pittesmått til størrelse slamp. Hele tiden streber jeg etter å oppnå noe, rekke noe, mens tiden raser av gårde. Jeg øver meg på å stoppe opp og være i øyeblikket, ikke være på vei til noe annet. Det er summen av øyeblikk som blir alt. Nåååå blir det dypt. Så jeg skal begynne veien til senga, slik at i morgen blir ukas beste fredag ;)

God natt!